BONUSMAMMA-INE

Kortfattet var dette min 22. oktober for 2 år siden. 20 år, gravid godt inne i uke 7 og ikke rett situasjon, i det hele tatt.

 

Jeg bestemte meg for å ikke beholde av den grunn at jeg ikke var sterk nok til å takle det hele. Det er ärligheten som snakker her nå, og jeg hadde, som mange andre, to mulige alternativ til hvem som kunne väre far til barnet. Det var ikke en situasjon jeg ville sette meg selv, barnet eller de to andre involverte i. Så jeg feiga ut av press fra min egen og "den andre siden", og gjorde det som var "enklest for oss alle". Det er slett ikke alle som ender opp med så gode bonusforhold som vi har her i heimen.

 

Tenker at jeg kanskje setter ut en brannfakkel her, men jeg kan bare snakke på vegne av meg selv. Jeg er ikke interessert i å diskutere hvor etiskt riktig eller uriktig det er med abort, eller noe i den gata. Jeg kjente bare for å fortelle min lille historie. Og jeg var en sånn som trodde jeg var helt imot abort til og med. Trodde jeg...

Hele historien rundt er for komplisert til å legge ut her, og litt folkeskikk får man jo ha.

 

Det jeg egentlig vil frem til er at jeg egentlig kunne hatt en liten tass eller fröken til her i hus, om jeg ikke gjorde som jeg gjorde og det er en absurd tanke som faller inn til stadighet. 

Misforstå meg rett, det er slett ikke sånn at dette er noe jeg går å bruker masse tid å energi på, men da jeg gikk inn i dette forholdet gjorde jeg det jo med en visshet om at det ville eksistere et lite menneske i nesten eksakt samme stadie som det jeg valgte bort. Noe som igjen ville gjöre at jeg ville komme til å bruke mer tid på kverning rundt mitt valg enn hva jeg "hadde tenkt".

 

Naturlige tanker og funderinger som dukker opp når lillemann tar sine förste steg innenfor disse veggene, eller sovner  i fanget mitt en helt normal lördagsformiddag. Sånne ting som gjör at man blir varm i hjertet, og gir et lite stikk til hva man også kunne hatt, som hadde värt ens eget spesielle moment.

Hadde det värt idag, så hadde jeg ikke gjort det jeg gjorde.

 

Jeg har fått min dose anger nå og da i ettertid(og det er sikkert ikke over), men lärt meg å leve med valget jeg tok da, som var best på det tidspunktet. Jeg tror det er helt normalt å kjenne anger og sorg, uansett hvor god eller dårlig grunn man velger abort for. Det er liksom noe som skulle värt der, men som ikke er det.

 

SAUDADE

- "It describes a deep emotional state of nostalgic or deeply melancholic longing for an absent something or someone that one loves." / "The feeling inside of missing something that you never yet had."

 

Jeg klager ikke, jeg reflekterer og bearbeider. Jeg hadde slett ikke värt her idag om jeg hadde valgt annerledes, og det er jo en litt fin tanke. Mamma fortalte en gang om et ordspråk hun hadde hört, at livet er som en buss og alle involverte i livet ditt er passagerer som kommer på og går av. Litt ettersom det passer gjennom erfaringer. Sånn er det jammen meg også. Og dere, no worries, min buss er ganske perfekt akkurat nå.